Et sommertegn
Og smørstekt nykål.
Her om dagen fant jeg sommerkål i butikken. I lykkerusen ble jeg grådig og tok de to siste. Dama bak meg måtte ta til takke med brokkoli.
Sommeren er på vei, tenkte jeg på vei hjem, selv om kålen ikke var norsk og det snødde.
Man trenger sjelden mer enn én kål. Kål er blant grønnsakene jeg alltid undervurderer mengden av, og det husker jeg først når jeg er i gang med kuttinga. Det virker som om hvert kutt føder mer kål. Den formerer seg som kaniner. Plutselig har et lite hode fylt en diger gryte. Ikke at det gjør noe.
Jeg lot kålstrimlene frese i meierismør og hvitløk til de mykna, ikke noe lenger, og smakte til med sitronsaft og salt. Så enkelt at det nesten ikke kan kalles matlaging.
Kålen kom på bordet sammen med hvite bønner og nybakt brød.
Ole og jeg satt bøyd over hver vår tallerken og øste i oss. Vi hadde ikke så mye å si til hverandre. I stedet nøyt vi lyden av kålen som knaste i munnen. Det syrlige smøret la seg som sololje på leppa, og for en liten stund var det sommer.
Jeg er glad jeg kjøpte to.
Smørstekt nykål
til 2–3 personer
1 finstrimla nykål
1 finhakka hvitløkfedd
100 g meierismør
2–3 ss finhakka gressløk (kan droppes)
saft fra en halv sitron
salt
Smelt smøret i en gryte.
Ha i kål og hvitløk. Fres til kålen mykner.
Ha i gressløk. Smak til med sitronsaft og salt.
Spis. For eksempel til lammesteika.